Om mus og menn

Debatten om Mannegruppa Ottar har stilnet. Og vi tror og de aller fleste norske menn ikke har slike holdninger til kvinner som ble lagt for dagen i den koseklubben. Men i dag fikk jeg tips om en diskusjon som foregikk på VG-nett for noen år tilbake, som svekket meg en del i den troen.

På VG nett, under «Helse, sex og livsstil», foregikk en sjarmerende utveksling under tittelen:

Skal på ferie. Hvem har best mus? 

«Taskemann2» vil ha reisetips: «Hei! Jeg har tenkt å dra på ferie snart men vet ikke hvor, og derfor lurer jeg på hvor i verden man finner best mus? »

Han får svar fra «morbidsaint«: «Gå for Asia, du. Det er sikker suksess. Trangt, varmt og godt.»

St_Flamingo skriver i samme tråd: «Skal kanskje til Uganda i April. Er de å anbefale?»

Og får svar fra Taskemann2: «Jepp! I høyeste grad! De bønnfaller nesten for hvit pikk pga. at de fleste der har aldri prøvd det før, og musa til de er veldig dype»

Og Karten67 skriver «hva er viktig for deg da? tør – våt – trang – dyp – rommslig – ung – gammel?»

Taskemann2 igjen: «Lukter musa til ei Thai-jente ris forresten?»

Morbidsaint: Nei, men hun lukter HIV.

Det er mye mer, for den som  har lyst til å miste troen på manneskeheten, men jeg tror det holder som eksempler.

Debatten om intimkirurgi fortsetter

Det er kommet flere leserbrev i kjølvannet av kronikken min i Aftenposten om intimkirurgi.

Først et innlegg i Aftenpostens Si:D 28. oktober. Michelle, ei ung jente som har blitt operert, er veldig fornøyd med det, og ikke så fornøyd med at denne virksomheten kritiseres.

Jeg må presisere igjen at jeg ikke klandrer dem som ønsker å bli operert. Og jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg om enkeltmenneskers utseende og hvorvidt de trenger kirurgi. Kanskje var det gode medisinske grunner til at Michelle ble operert. Jeg stiller spørsmål ved kosmetisk intimkirurgi, ikke medisinsk begrunnet kirurgi. Og jeg stiller spørsmålstegn ved mine kollegers praksis, både medisinsk, etisk og juridisk.

I dag skriver ei annen jente, Åsalinn Arntzen Dale,  om det hun mener er et betenkelig kroppsideal, og troen på at operasjoner kan gi bedre selvtillit.

I dag kom også det første livstegnet fra dem som driver med dette. Dette innlegget er skrevet av Amin Kalaaji, som er overlege ved Oslo plastikkirurgi. Ikke overraskende er han ikke så begeistra for mine synspunkt. Det er fint. Det gjør at vi får en debatt.

Jeg skal komme tilbake til hans innlegg seinere.

Fastlegeordningen, gullgruve for sleipe leger, eller kanskje noe helt annet?

Fastlegeordningen – FLO blant venner – er 15 år i år. Det kan man si mye om, blant annet at det er en av de mest vellykkede
helsereformene vi har hatt (det er mulig det sier mest om de andre reformene), og at den er meget kostnadseffektiv. Den årlige kostnaden for FLO tilsvarer omtrent den årlige økningen i sykehusbudsjettene. Den har gitt alle innbyggere i Norge rett til en fast primærlege, noe som beredte grunnen for bedre kontinuitet, og samhandling med en rekke andre aktører.

Det er imidlertid ikke alt som er like bra. Det er for få fastleger, noe som er negativt for pasientenes del – i en del kommuner er det bare en eller to fastleger med ledige plasser. Og det er negativt for legene: Det er hele tida nye oppgaver som skal løses av fastlegene, og mange føler arbeidsbyrden vokser dem over hodet.

Men når avisene, særlig tabloidene, skriver om fastlegeordningen, er det to ting som står i hodet på dem: det ene er at fastlegene visstnok får enorme summer fra staten før de har sett en eneste pasient. Det andre er at de har tusenvis av pasienter på listene sine, og kjøper og selger dem seg imellom.