«   |   »

Løgn, forbannet løgn, og statistikk

Overskriften er som kjent betegnelsen for de tre kjente typer av løgn. Statistikkløgnene er det mange av, spesielt i media og blant politikere. Det er litt uklart for meg om det skyldes dårlige  kunnskaper om statistikk eller villet manipulering, antagelig begge.

Den mest debatterte statistikkløgnen om dagen er påstanden om at 650,000 står utenfor arbeidslivet. Ser man nærmere på tallene er virkeligheten en helt annen.

Det blir sjelden presisert på hvilken måte  disse står utenfor, men det høres ut som vi har 650,000 som «går på trygd», altså har en varig ytelse.

Vi har knapt 300,000 uføretrygdede (SSB). Det er selvfølgelig mange. Men alle disse er ikke fullt uføre – de har en prosentvis trygd, og er i delvis jobb! Tallet inkluderer også en del med tidsbegrenset uføretrygd, altså folk som kan ha mulighet til å komme i jobb igjen hvis/når de blir bedre.

Så er det ca. 130,000 sykmeldte. Men det er det totalet antallet som på et gitt tidspunkt er sykmeldte, det er ikke de samme personene hele tida. En del av disse har kanskje isjas, senebetennelse, har brukket et bein, eller andre sykdommer som går over. Det er litt merkelig å ta med disse i tallet «utenfor arbeidslivet». De er i jobb, men er borte en periode – kanskje noen uker – kanskje et par måneder.

Så har vi en del som får enten attføringspenger eller rehabiliteringspenger – for 2008 var det ca. 100,000. Dette er også folk som forhåpentlig kan komme i jobb.  De som får attføringspenger skal per definisjon være i et opplegg hvor de enten får hjelp til å finne passende arbeid eller tar utdanning. De som får rehabiliteringspenger har sykdommer som tar lengre tid enn et år å bli frisk av. Det kan gjelde alt fra ryggproblemer til kreft og depresjon. En del av disse vil bli friske etterhvert, og komme i helt eller delvis arbeid.

NB fra 1. mars i år ble rehabiliteringspenger og attføring og tidsbegrenset uføretrygd (TU) slått sammen til én ytelse – arbeidsavklaringspenger (AAP), men dette er ikke kommet inn i statistikkene ennå.

Videre er det drøyt 70,000 arbeidsledige. Den potten kan romme alt fra folk som har varige problemer med å fungere i arbeid til dem som er ledige i en kortere periode.

Dette er altså et svært sammensatt bilde. Og det er i hvert fall ikke 650,000 slabbedasker som ikke gidder å jobbe. en del av dem som har varig  uføretrygd er dessuten godt voksne, kanskje 60+, som har hatt en tung jobb som de ikke makter lenger, og ikke har mulighet til å velge noe annet. Det er kort og godt en del utslitte mennesker, som neppe noen – ikke en gang Kristin Clemet – vil drømme om å tvinge ut i jobb.

Antallet uføretrygdede øker faktisk ganske lite. Fra 2008 til 2009 økte antallet med 1,3 %, den laveste økningen siden 1996! (NAV) Og korrigerer man  for endret alderssammensetning har antallet vært uendret siden 2001.

Bildet av de 650,000 som slabbedasker som sitter hjemme og hever trygd er altså mildt sagt feil. Men debattantene, og journalistene, liker ikke for mange detaljer.  Bedre å klaske alle i samme kategori.

E annet eksempel på statistikkløgn er påstanden i siste valgkamp om at en av tre elever i videregående skole slutter. Det er faktisk en forbannet løgn òg. Men det tar vi en annen gang.

Posted on 12/10/2010 at 23:24 in Medisin, Nyheter   |  RSS feed |   Svar   |   Trackback URL

Stikkord: , , ,

12 Responses to “Løgn, forbannet løgn, og statistikk”

    
  2. krikkert
    14/10/2010, kl. 20:52

    Dette er for så vidt en god presentasjon, men:

    1) I 2010 har vi drøyt 300k uførepensjonister (299k). Dette tallet er ikke inkludert tidsbegrenset uførestønad. I 2008 hadde vi 295k. Heller ikke inkludert tidsbegrenset uførestønad. (Tallene er riktignok inkludert foreløpig uførestønad, men dette er noe annet.) (Kilde: http://www.nav.no/249470.cms)

    2) Tidsbegrenset uførestønad ble innført fordi det så så stygt ut å ha så mange uførepensjonister. Personene som kommer (kom, strengt tatt – TU ble avskaffet 1. mars) innenfor nåløyet på TU var i praksis de som hadde en teoretisk mulighet for å bli bedre. Ut fra tallene som ble presentert i MEMU i fjor (internbladet i NAV) er det et veldig lite mindretall som faktisk kommer tilbake i arbeidsmarkedet med mindre de hadde jobb da de påbegynte TU (altså gradert TU).

    Det er for øvrig ikke uten grunn at mange kalte tidsbegrenset uførestønad for «ung uføretrygd» – stønaden hadde et klart preg av at den var noe man fikk inntil man var gammel nok til å bli uførepensjonist.

    Det er derfor klart holdepunkter for å anta at TU og uførepensjonister må regnes under ett, også i forhold til statistikken.

    2) I september 2010 er det 10% flere på arbeidsavklaringspenger enn det var på TU/RP/AT i september 2009. (Kilde: http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/Jobb+og+helse/Arbeidsavklaringspenger )

    Dog antar jeg at denne tilveksten bl.a. skyldes at AAP ikke har det tidsmessige inngangsvilkåret RP hadde (personer uten sykepengerett måtte dokumentere 52 ukers sammenhengende arbeidsuførhet), så veksten kan forklares av «skjult arbeidsuførhet» heller enn flere uføre.

    Til sammen mottar 172k mennesker arbeidsavklaringspenger (september 2010, kilde: http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/Jobb+og+helse/Arbeidsavklaringspenger).

    3) Det er over 200 000 som har fått et vedtak som erklærer at det er behov for «betydelig innsats» for at de skal komme tilbake i arbeid. Man kan vel trygt anta at disse for tiden står utenfor arbeidslivet. (Kilde: http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/Jobb+og+helse/Nedsatt+arbeidsevne)

    Vi har altså 300k mennesker – 1/10 av personer i arbeidsfør alder – som er erklært varig uføre. Av disse er nærmere 250k 100% varig uføre – godt over 80% av gruppen. (http://www.nav.no/249478.cms). Disse kan vel vel strengt tatt også anta at står utenfor arbeidslivet.

    Det er antageligvis noe sammenfall mellom de uføre og de med vedtak om nedsatt arbeidsevne. Sammenfallet er trolig ikke stort, i og med at arbeidsevnevurderinger og vedtak om varig innsats så langt har vært hovedsaklig for AAP-søkere og -mottakere.

    Allikevel ser ikke tallene pene ut. Det er ikke snakk om at 650k sitter hjemme på ræva og hever trygd. Det har man aktivitetskrav til.

    Det er snakk om at over 1/10 av befolkningen over 18 år – i tillegg til de over 600k alders-, og etterlattepensjonistene – til sammen 30+% av befolkningen over 18 år, har medium- eller langtidsytelser fra Arbeids- og velferdsetaten som sin hovedinntektskilde.

    Folketrygden koster penger. Det hadde vært greit om folketrygden kunne finansieres av luft, kjærlighet, og hundevalper – men den vil ha cash.

    Per i dag er folketrygden en drøy tredjedel av statsbudsjettet. Stortinget øker grunnbeløpet med mer enn inflasjonsnivået hvert år, noe som betyr en reallønnsvekst for stønadsmottakerne – og en større andel av statsbudsjettet.

    Dette handler ikke om folk som «sitter på ræva og hever trygd». Dette handler om økonomi, en bærekraftig statsfinansiering, og kunnskapen om at når oljeinntektene fordufter så har vi et problem.

    Svar
    • Pernille Nylehn
      14/10/2010, kl. 22:40

      Hei, takk for innspill. Det er vanskelige tall, dette, og man kan tolke på mange måter. NAVs statistikker er ikke lette å hanskes med, bl.a. fordi de har brukt forskjellige inndelinger i forskjellige perioder.

      Noen kommentarer til ditt innlegg:

      1. Et veldig stort problem med NAVs statistikker er at de ikke skiller mellom dem som er 100% uføre/sykmeldte og dem som har en delvis ytelse. Det er mange som har f eks halv uføretrygd. De står ikke utenfor arbeidslivet, og de får ikke hele lønna si fra Folketrygden!

      2. Noe av hovedpoenget mitt er dette: å regne de som er sykmeldte blant «de som står utenfor arbeidslivet» er ikke bare tvilsomt, men forbannet løgn. Er man sykmeldt har man nødvendigivs en jobb å være sykmeldt fra (med noen få unntak).

      3. Når det gjelder AAP er det altfor tidlig å si noe om utviklingen. Ordningen har eksistert i et halvt år, og er foreløpig ganske sop-i-hop – en del består av folk som tidligere har TU, rehabiliteringspenger eller attføring, en del er nye vedtak. Før AAP kom var det ganske ulike betingelser for å få f eks rehabiliteringspenger og TU, og AAP har andre betingelser igjen. Det er altså ikke mulig å vite hvor mange i AAP-gruppen som har potensiale til å komme tilbake til jobb. Men en del av dem er folk som har hatt langvarig behandling og ikke har kommet seg til hektene før sykepengerettighetene er gått ut. F eks kvinner på 40+ som har fått brystkreft, har gått gjennom svært belastende cellegiftkurer og stråling. Svært mange av dem kommer i jobb når de har fått litt mer tid på seg.

      4. TU: Jeg er ikke enig i framstillingen din. Poenget med TU var å unngå å stemple folk som varig uføre, og de skulle følges opp aktivt av NAV. Dessverre har den oppfølgingen fungert temmelig dårlig, bl.a. fordi NAV-reformen har tatt mye krefter og ressurser og tildels lammet hele systemet. De har heller ikke hatt tradisjon for å følge opp uføre, så det har krevd en betydelig mentalitetsendring. Jeg er heller ikke helt sikker på om NAV-funksjonærene har tilstrekkelig kompetanse til det.

      5. TU er ikke det samme som «ung uføretrygd». Ung ufør er en ordning som gir unge uføre som har opparbeidet seg lite pensjonspeng en noe bedre ytelse enn de ellers ville fått. Den gjelder bare for dem som enten er «født utføre» (skrekkelig begrep) eller som har blitt uføre før fylte 26. Mer her.

      6. Du slår sammen alderstrygd, uføre, sykmeldte, AAP og finner ut at 30% av befolkningen «har sin hovedinntektskilde fra det offentlige». Det er en ganske stygg måte å regne på. De som er alderspensjonister har betalt inn pensjonsavgift gjennom et langt arbeidsliv. De har på sett og vis betalt inn forsikringspremie, nå får de sin rettmessige del (det er for øvrig mange av dem som har betalt inn forsikring som dør før de får en eneste krone). Det er slik forsikring fungerer – alle betaler inn, noen får erstatning. De som ikke får erstatning har bare fått utgiftene. Forsikringsselskapene går i pluss, så også med pensjonsordningene. I hvert fall til nå.
      Det er fler og fler som får alderspensjon siden vi lever så lenge. Vi kunne løse det problemet ved å la være å gi medisinsk behandling til alle over 75 (tenk på et tall), men de færreste synes vel det er en god løsning?

      7. Ja, Folketrygden koster mange penger. En del av de pengene går f eks til barnetrygd og barselpermisjon, støtte til funksjonshemmede, medisinsk behandling og viktige medikamenter. Og til dem som av ulike grunner ikke klarer å fungere i arbeidslivet, eller ikke får jobb. Vi har valgt å ha et samfunn med et godt utbygget sikkerhetsnett. Kanskje er nettet blitt for stort. Kanskje har vi blitt bortskjemte og går ut fra at Staten tar vare på oss uansett. I en del andre samfunn må man klare seg mer selv, det går bra for de fleste men en del faller veldig utenfor. I frihetens land, USA, er det millioner av fattige, 40 millioner er avhengige av matkuponger og andre almisser.
      Det er kanskje en urettferdig sammenligning, vi bør kanskje heller sammenligne oss med andre europeiske land. Ok. I mange land i Sør-Europa er barselpermisjon og offentlige barnehager nærmest fremmedord. Kvinner må velge – barn eller karriere.

      Jeg sier ikke at alt er fint og greit i Norge, og selvfølgelig er det ønskelig at flere kan komme i jobb og tjene sine egne penger. Men saken har mange sider. Og når politikerne diskuterer trygdeytelser må de i det minste ha anstendighet til å skille mellom skit og kanel, og ikke skjære alle over én kam.

      Beste hilsen
      Pernille Nylehn

      Svar
      • krikkert
        15/10/2010, kl. 00:07

        Beklager et kort og muligens noe bryskt innlegg, men jeg skrev et ganske mye lengre som tydeligvis har blitt borte.

        1) Les henvisningene i innlegget mitt på nytt, særlig denne (http://www.nav.no/249478.cms). NAV skiller mellom <70%, 70-99%, og 100% uførepensjon i statistikken sin.

        2) Jeg har vel strengt tatt ikke kommentert sykefraværet (her forstått som fravær med rett til sykepenger)?

        3) AAP er en ordning som er en videreføring av tidligere RP/AT/TU. Det var forskjellige vilkår for de tre ytelsene, og det var grunner til det. RP for den som var syk, AT for den som var frisk nok til å nyttiggjøre seg hensiktsmessige attføringstiltak, og TU dersom det etter RP og AT fortsatt var nedsatt arbeidsevne. AAP fyller dermed nisjene til de tre tidligere ytelsene. Forutsatt at medisinsk behandling fortsatt er den samme og NAVs tiltak fortsatt er de samme vil AAP som erstatning for RP/AT/TU egentlig bare medføre en mer glidende overgang og (forhåpentligvis) en bedre og tettere oppfølgning.

        Inntil AAP gir "egen" statistikk mener jeg allikevel det er greit å se på gjennomtrekket i RP/AT/TU – det er tross alt den samme brukermassen som nå er sluset gjennom AAP.

        4) Du må gjerne være uenig med fremstillingen min, men fremstillingen min er begrunnet i det daværende Sosialdepartementet (nå Arbeidsdepartementet) skrev i forberedelsen til loven som innførte TU. Det skulle gjøre nåløyet trangere for uførepensjon. Overskriften til proposisjonens kapittel 5 (Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) kap 5) er faktisk "Tiltak for å redusere nytilgangen til uførepensjon og få uførepensjonister tilbake i arbeid". Pkt. 5.4 som omhandler TU er fullt av kommentarer som "markere at uføre ikke alltid skal ha en varig ytelse", "forhindre en del i å søke varig uførepensjon", tidsbegrenset stønad som incitament til å forsøke seg i arbeid.

        To år etter at TU ble innført ble NAV-reformen gjennomført. Fire år etter NAV-reformen opphevet man hele stønaden.

        5) Jeg ser ikke helt hvorfor du forsøker å belære meg om hva ung ufør er. Jeg påpeker at på folkemunne ble TU kalt "ung uføretrygd" (fordi NAV i sine vedtak om TU ofte brukte begrunnelsen "lav trygdemessig alder" og lignende). Folketrygdloven bruker ikke begrepet ung uføretrygd noe sted.

        6) Trekk fra sykemeldte og AAP. Alderspensjonister og uførepensjonister til sammen er over 900 000 mennesker – eller nærmere en tredjedel av den voksne befolkning. Legger man til AAP blir det enda fler.

        Og siden alderspensjon gis til alle, uførepensjon gis ved uføregrad 50% eller mer, og AAP gis ved uføregrad 50% eller mer (i visse tilfelle 40% og ned til 20%), så vil alle som mottar disse ytelsene faktisk ha sin hovedinntekt fra det offentlige. Det er et faktum.

        Folketrygden prøver å være en forsikringsordning, men den er det ikke. Trygdeavgiften går de facto til å dekke løpende utgifter – den er ingen oppsparing av en pensjonsbeholdning (selv om vi beveger oss i den retning med den nye alderspensjonsreformen).

        Selvfølgelig mener jeg ikke at man skal avskaffe helsebehandling for de eldre. Derfor levealdersjusterer man nå alderspensjonen. Lever du lenge må du velge – stå lenger i jobb eller få mindre i pensjon. Man studerer tross alt lengre og lengre også, og der man da folketrygden ble innført kanskje begynte i jobb når man var 14-16 begynner de fleste nå i jobb (lærlingeperioder ikke medregnet) mellom 19-21. Personer med høyere utdannelse kommer ikke ut i arbeidslivet før de er midt i 20-årene.

        Min generasjon vil bli nødt til å gjennomtvinge en pensjonsalder for oss selv på 75-77 hvis ikke pensjonsreformen får den ønskede virkningen.

        7) Folketrygden er – og skal være – samfunnets sikkerhetsnett. Vi har, beklageligvis, kastet vekk den tiden da familien tok vare på sine egne. Og den utviklingen får man ikke reversert.

        Det er veldig lite populært å snakke om penger når temaet trygd er på banen. "Bestemor på anbud" var jo et veldig populært slagord fra visse partier for noen år tilbake.

        Det jeg forsøker å formidle er vel strengt tatt:

        Har vi råd til dette?
        Tar vi oss råd til dette (Høyere skatter, reduksjon av andre offentlige utgifter)?
        Eller er det steder man må kutte, og i så fall hvordan skal befolkningens sosiale og økonomiske trygghet vernes?

        Svar
        • Pernille Nylehn
          15/10/2010, kl. 11:06

          Hei igjen!
          Hvis dette var kort tør jeg ikke tenke på hvor langt det lange var. 😉
          For øvrig vil jeg gjerne at kommentarer signeres med fullt navn, hvis det ikke går tydelig fram av maildressen.

          Hilsen
          Pernille Nylehn

          Svar
          • krikkert
            15/10/2010, kl. 22:40

            Hei ja.

            Jeg liker gjerne at folk leser kommentarene mine før de svarer. Vi kan ikke alle få det som vi vil. 😉

            Det lange var vel cirka halvannen gang så langt, tenker jeg.

            Med vennlig hilsen,

            Christer Alexander Jenson

            Svar
        • Pernille Nylehn
          18/10/2010, kl. 21:00

          Bare et kort svar: Jeg mente ikke å belære deg. Men det er andre som leser denne bloggen òg.

          Når det gjelder TU har jeg aldri hørt at det blir omtalt som «ung uføretrygd», verken på folkemunne eller i fagkretser. Og det er/var ikke bare unge som fikk TU. Det var faktisk slik at så å si alle fikk TU, nettopp for å holde døra åpen for at de kunne komme tilbake i arbeid med tida. Man fikk bare varig uføretrygd hvis man var så alvorlig syk at det var utenkelig at man kunne bli frisk/friskere, eller hvis man var så nær pensjonsalder at det ble meningsløst å ha TU.
          Derfor mente jeg framstillingen din ikke var helt riktig. Men at et av motivene var at uførestatistikken ville se penere ut hvis folk fikk TU i stedet for varig er nok sant.

          Svar
  3. Lasse Marøen
    22/10/2010, kl. 18:30

    «E annet eksempel på statistikkløgn er påstanden i siste valgkamp om at en av tre elever i videregående skole slutter. Det er faktisk en forbannet løgn òg.»

    Vel, dette er jo egentlig forbløffende korrekt. Hver vår slutter jo vitterlig en av tre elever i videregående skole 😉

    Svar

Trackbacks

    

Legg igjen en kommentar